• 14. januar 2001
  • #1
PÅ PÅ gayef' title=

gayef

TCS medlem
Veteran
Ble med
7. januar 2001
Meldinger
7814
Purraise
29
Sted
Fortsatt Hittin' 'Em Right Between The Eyes
Dette er en av de korte (HA! Jeg kunne ikke vært kort hvis livet mitt var avhengig av det!!) historiene jeg har skrevet. Beklager lengden på innlegget vil ikke gjøre dette for ofte. *smil*

A Day In The Life of a Woman Owned by Cats - A Short Story by Gaye Flagg - Høsten 1999

Den første i måneden og gang på gang for lotteriet - 'Eeeenie Meeeenie Mineeee Moe får strømmen eller telefonen betalt denne måneden jeg vet ikke...' Hvilke andre smarte spill kan jeg finne på for å avgjøre hvilke regninger som skal betales...hrmmm...legg alle sammen i en sirkel og snurr en flaske? Kanskje legge ut
de på korkbrettet snurrer meg rundt som en ung gaselle og stikker i en tryknål??

Det eneste jeg vet at jeg må gjøre er å ta den fryktede turen til matbutikken. Toalettpapir ja det må ha - og kattemat. Boksene som er igjen på skaphyllen er smakene som vanligvis blir møtt med total distain - for så senere å kastes opp på mitt beige teppe som gjengjeldelse. Jeg drar meg opp fra komforten til en god bok og den koselige stolen med teppet for å trosse de soppende massene som i likhet med meg alle har møtt opp i matbutikken i regnet.

Kurven min ser ynkelig ut sammenlignet med kvinnene som så åpenbart har barn...chips godteri og godbiter som alle hviler komfortabelt i kurvene deres...Melk egg, brød og andre stifter i min. Ah ja endelig...her er den! Kjæledyrmatgangen. Når jeg blar blant miriaden av fargerike bokser med søte kattebilder er de som jeg føler at jeg virkelig kan identifisere meg med. Jeg føler meg hjemme på dette stedet trygt og
trøstet med å vite at det er andre som som meg er fullstendig og for alltid mer styrt av kattedyr.

Kvinnene ser faktisk på prisene og ingrediensene på de enkelte boksene, men mennene... de ser ut til å bare gripe og løpe som om det er så mye bedre å ikke bli lagt merke til å faktisk kjøpe kattemat - omtrent som feminine hygieneprodukter. Jeg har sett menn som kjøper kattemat og måten de oppfører seg på i matgangen. Det er tre veldig forskjellige typer som alle er tydelige av oppførselen deres. Mennene som rett og slett ble sendt til butikken med instruksjoner om ikke å glemme kattematen og de andre nødvendighetene til en kvinnedag, som alle står på en veldig godt organisert liste etter plassering i butikken - disse mennene kan sees reise rundt i butikken med et veldig forvirret ansiktsuttrykk som ofte sjekker listen mot varebeholdningen i kurvene og mumler for seg selv merkelige sanger. Det er gutta jeg kaller Type One..så er det de som faktisk eier katter, men tror at verden vil se på dem som på en eller annen måte mindre enn den fine personen de er for å gjøre det, og at de vil bli merket på en umanelig måte - disse er
de som du ser tar seg tid til å lese innholdet i de frosne grønnsakene, men som raskt kaster så mange bokser i kurven så tilfeldig de kan og går videre til andre ganger før noen kan observere. Disse gutta er de jeg kaller Type Two. Endelig er det menn som er eid av katter og har gitt opp å prøve å bekjempe det - dette er de vennlige typene som vil stoppe for å spørre deg om dine elskede firbeinte barn og dele med deg de siste krumspringene til deres små kjære, spørre om dine meninger om katt
strø leire eller klumper, og hva med de irriterende loppene, uansett hva DU gjør for dem...så mange loppeprodukter!! – De er Typetreerne og det er alltid gøy å dele gang med dem!

"Nå hvor var de doble dollarrabattkupongene??!" sier en kvinne med 3 poser med kattesand, et stort utvalg av katteleker og minst 50 bokser med kattemat mens hun rusler av gårde for ukjente deler. Min uformelle studie av atferd stoppet nå
Jeg begynner å fylle boks på boks med kattemat i kurven to av hver smak for Calypso og Mara og en haug av det dyrere merket "Gourmet" for Whit min alltid kresne, men alltid kjærlige Geezer Meezer av Much Too Sweet Variety. Whitney spiser 8 små måltider om dagen inkludert
porsjoner fra 2 bokser sammen med tørre kibble. Hennes insulinbehov krever denne mengden mat for å holde diabetesen stabil.

Endelig er oppgaven unnagjort. Den unge mannen ved utsjekkingen ser ned på den lange rekken av en million bokser med kattemat som hver må skannes individuelt og deretter tilbake til den enda lengre rekken av mennesker som venter bak meg og rett tilbake til meg denne gangen med avsmak.

"Papir eller plast?" spør han skarpt mens jeg konsentrerer meg om å ikke skru opp den siste sjekken i sjekkheftet.

"Vær så snill." Jeg mumler mens jeg skraper igjennom og initialiserer feil dato jeg nettopp satte på sjekken. "De lager billige katteleker." Jeg smiler og kommenterer mens han rynker på meg.

*Beep Beep Beep* Registeret ringer hver boks mens den unge mannen skanner den.

'Å JIPPE!' plutselig gråter han og lar meg slippe sjekkheftepennen og alt på gulvet under disken. "Du har brukt over 0,00, så du er kvalifisert til å motta 3 gratis suppeboller fra vår kolleksjon av servise - alt på spesial denne måneden!"

'Hrmmm? Oh yes yippee...» mumler jeg mens jeg henter pennen min under foten til femåringen som står bak meg og skriker 'MIN MIN MIN' og reflekterer over den triste formen på skålene som kattene mine må tåle sine magre måltider fra. En gang skinnende og pen med hvert av kattens navn
malt lyst på sidene er bollene nå fliset og falmet etter to år med siamesiske krumspring for å se hvem som raskest kan dumpe maten sin på kjøkkengulvet mitt.

"Vel vil du ha dem eller ikke?" spør han frekt.

"Ummm ja." svarer jeg. "Takk."

'Har du ditt verdifulle kundekort? Jeg må skanne den for at du skal få bollene. han informerer meg.

«Å vel, hrmmm...Ja...jeg er sikker på at det er et sted her inne...» sier jeg mens jeg graver gjennom de forskjellige nødvendighetene som jeg tror jeg ikke kan overleve uten og er innesluttet i de dype mørke fordypningene i håndvesken min.
Blant de rare myntene katteleker og godbiter som hadde blitt lagt i sekken min ukjent for meg av en eller flere spisse skygger om natten, finner jeg til slutt det nødvendige kortet og gir det ynkelig revne og rynkete skrotet til den nå utålmodig utstrakte hånden som venter på å motta det. Som
ekspeditøren forsøker å skanne kortet mitt. Jeg trekkes tilbake til tiden da jeg rakk ned i vesken og ble belønnet med å finne restene av et stort delvis tygget og veldig dødt insekt av noe slag og grøsse meg tilbake til nåtiden.

*Pip* Kortet blir endelig skannet etter det som virker som en evighet med å dra det over skannerplaten.

- Hva med det? kommenterer kassegutten med et smil. 'ALLE boksene med kattemat du kjøpte er til salgs for tjue øre på hver boks! Du har spart rundt hundre bazillioner dollar!'

«Ung mann, jeg brukte ikke hundre bazillioner dollar i dag, men takk for at du trodde jeg har ressursene til å gjøre det», svarer jeg mens jeg tar kvitteringen min og legger posene i vognen for transport til bilen. Når jeg ser på de mørkere skyene, lurer jeg på om jeg kommer meg hjem før neste regnskyll. Jeg laster sekkene i baksetet på bilen og går hjem igjen.

Når jeg kommer ned oppkjørselen ser jeg 3 blåøyde ansikter som ser på når jeg nærmer meg gjennom glasset i kjøkkendøren. Uten å tenke på tar jeg den tunge posen som inneholder kattematen og går inn i huset mitt med den. Et kattekor møter meg når jeg går inn på kjøkkenet med ulike betydninger bak sangene
de synger for meg. "Whitney ville ikke slippe oss på sengen mamma!!" fra Calypso sammen med «De fryktelige kattungene må virkelig håndteres med mamma» fra Whitney og den alltid morsomme «Oh Momma? Gå og se hva jeg la igjen til deg på senga!!' kommer fra Mara ... alt stemte i mellom dramatisk
desperate rop om 'MAT OSS NÅ!!!' fra alle tre. Jeg har 12 fot som vever inn og ut rundt og mellom anklene mine mens jeg vasker de tre nye keramiske suppebollene og fyller hver med en boks mat. Nå spiller vi spillet "Jeg vil ha den bollen Nei, jeg vil ha den bollen Nei, du kan ikke ha den bollen den bollen MIN Nei, det er din bolle" en stund til alle kommer til enighet og begynner å spise. Jeg går tilbake til bilen for resten av matvarene og legger dem bort mens kattene spiser middag.

Nok en gang synker jeg ned i komforten til min koselige stol-med-teppe og gode bok. Kattene blir matet fete og glade stablet opp i en klump foran vedovnen som gladelig koker kjelen med urteduftende vann jeg kjærlig plasserte på toppen. Regnet bryter frem fra himmelen som kommer
ned i noe som virker som bøtter for å lulle meg forsiktig inn i ettermiddagsluren min. Alt er rett med verden.

'Å CRUD!' utbryter jeg mens jeg blir frekt vekket av Calypso som målbevisst graver til Kina i søppelkassen. 'Jeg glemte Kitty Litter!!!'

Calypso har utnevnt seg selv til den dedikerte forsidejenta til familien. Hun dekker alt. Selv om det ikke er hennes. Calypso vil gjerne vente utenfor søppelboksen på at de andre kattene skal bli ferdige, bare slik at hun kan komme inn der rett bak dem, ta mye glede og vill unnlatelse av å grave i sanden og kaste det til de fire vindene og sørge for at intet korn har blitt urørt av hennes innsats. Hun kunngjør for verden på en måte du ikke kan unngå å høre at hun nå dekker over den-og-sås virksomhet og vil fortsette å dekke den til den er dekket til hennes fullstendige og totale tilfredshet, og da vil hun dekke det litt mer. Ikke avbryt henne eller prøv å fjerne den irriterende lille kroppen hennes fra søppelboksen, for hun vil bite deg og føre krig mot deg for å komme tilbake dit slik at hun kan fullføre jobben hun startet.

Tilbake til butikken reiser jeg og henter den 25 tonn store posen med Rose-Petal Scented Kitty Litter som tydelig sier på forsiden av posen samt med stor skrift på begge sider at det visstnok er 'garantert' å eliminere all ubehagelig lukt. Jeg burde teste den garantien en dag. Den nevner ikke hva selskapet vil gjøre for å opprettholde slutten på en slik garanti, det ber deg ganske enkelt ringe et gratisnummer for mer informasjon. Jeg må virkelig få tid til å gjøre dette, og hvorfor i det blå, tenkte jeg ikke
å få en vogn for denne enorme vesken da jeg kom inn er tankene som råder når jeg drar vesken mot utsjekkingslinjen.

'Å hei, det er DEG igjen!' sier den samme unge mannen i kassen som nå jobber med ekspresslinjen mens jeg nærmer meg snublende over meg selv for å dra den tunge sekken over på disken.

'Ummm ja. Jeg glemte dette. sier jeg mens jeg gir ham pengene og venter på byttet mitt.

Regnet er en full flom nå og ekspeditøren spør meg pent om jeg trenger assistanse med sekken.

"Nei takk." Jeg svarte og ristet forsiktig på paraplyen min som sender sprøyter av dråper som spruter over meg.

Ut i regnet med den tungvinte sekken med tungt kattesand våger jeg og prøver å trykke på Lås opp-knappen på bilens praktiske fjernkontroll som henger fra nøkkelringen.

*POP* Opp kommer bagasjelokket og regn oversvømmer teppet på baksiden som jeg ikke mente å åpne, men trykke på knappen for likevel. Lent seg mot den gjennomvåte bilen for støtte for å balansere kattekullet og paraplyen I
Lukk bagasjerommet og forsøk igjen å låse opp bildørene mine. Til slutt går posen inn i baksetet like før jeg ville ha mistet den i vannpytten som dekker føttene mine. Viskerbladene gjør ikke jobben sin
går sakte på vei hjem.

Til slutt kjører jeg inn i oppkjørselen og jeg ser at Mara venter på meg ved døren. Lille frøken Mara O'Hara, min lille ryddige og ryddige jente som aldri må tilgrise de lekre potene sine i en søppelpanne som ikke holdes helt oppevet og alltid frisk, er klar til å inspisere hver eneste bevegelse mens hun forbereder den kongelige søppelkaret for hennes umiddelbare bruk. Mara er alltid den første som bruker en ren panne med søppel, og det gjør henne glad for meg. Jeg liker ikke å dele badet mitt heller Mara-Boo.

Endelig er jeg i stand til å krølle meg tilbake i den koselige stolen-med-teppet og puste inn den rosenblad-/urtduftende friskheten som parfymerer rommet mens jeg går tilbake i lur.

*Purrrrrrr* Alle tre kattene blir med meg i stolen og ja nå endelig - alt er rett med verden.