- 5. november 2000
- #1
debby
TCS medlem
Veteran- Ble med
- 5. november 2000
- Meldinger
- 10983
- Purraise
- 4
- Sted
- Iowa
Jeg visste ikke hvor ellers jeg skulle passe dette inn på eller hva jeg skulle kalle tråden, men hvis du tror den hører hjemme et annet sted, flytt den for meg.
Jeg har bare en historie å dele med andre sympatiske katteelskere, men den er trist...så hvis du ikke liker triste historier, ikke les videre.
En dag jeg kom hjem fra jobb og det var Tabitha (Tabby) på verandaen, hun var så gravid at jeg hadde bekymret meg over hvorfor hun ikke hadde fått babyene ennå....hun var STOR!!!
uansett ... jeg kom hjem og der var hun ... jeg gned kjærlig på magen hennes og sa at jeg håper du får de babyene ut ganske snart Tabby. Men jeg ante ikke at hun skulle starte i løpet av de neste 10 minuttene!!! Uansett, jeg kom ut igjen for å få noe ut av bilen min, og der var hun inne blant de andre kattene og hundene med en liten baby fortsatt festet til snoren som lå på verandaen.
jeg ble forbanna!!! Jeg dro babyen resten av veien ut, hendene mine var blodige og jeg plukket opp både mammaen og babyen og dro dem inn i garasjen...Jeg ville ikke at hundene skulle komme til babyene!!! Så da hadde hun noen flere, og så tok jeg henne med inn i huset...selv om mannen min er fryktelig motstander av katter i huset... Jeg setter henne på verandaen og sjekker henne hver time.
Tro det eller ei endte hun opp med å få 8 babyer!!!!!!!!!!! Noen av dem var veldig små. Etter et par dager skjønte jeg at de minste ikke kom til å klare det uten min inngripen, så jeg matet med flaske ca 3 av dem, de var så kalde!!! (men det var varmt i rommet)
Uansett klarte de det ikke, noe som var vanskelig for meg å ta...men 5 av dem var fortsatt der...jeg trodde de 5 ville klare det. Men så må maoma ha rullet over på en av dem og kvalt den, det er alt jeg kan finne ut fordi det så sunt ut.
Så det ble igjen 4. Vel, mannen min ropte noe forferdelig om at de var i huset...selv om de bare var på verandaen...han er ikke noe særlig kattemenneske, og selv om jeg prøvde å slippe mamma ut 2-3 ganger om dagen til potte, noe som var vanskelig siden jeg jobber fulltid, tror jeg det som virkelig sendte ham over toppen var da han kom hjem og fant en stor haug med avføring på badet (vi har to servanter på badet)
Uansett....han krevde at jeg skulle sette mamma (Tabitha) og hennes 4 babyer utenfor!!! Vel, jeg var livredd for å gjøre dette, da jeg var redd hundene skulle få dem, de var fortsatt så små....så jeg fant ut en løsning....jeg satte dem tilbake i garasjen og knakk døren nok til der mamma fortsatt kunne komme og gå, men hundene kunne ikke komme inn.
Vel, de hadde det bare så bra!! Jeg kalte dem til og med...Sabrina Barney Felix (mitt andre forsøk på en felix) og Merlin. Vel, da slo tragedien til. Jeg ble så knyttet til babyene og klappet og lekte med dem, så en dag jeg kom hjem fra jobb og jeg så at schæferen min spiste noe....stopp hvis du blir kvalm...jeg tenkte ikke så mye på det at hundene alltid fanger moskus eller ekorn, men jeg gikk ned for å se hva det var...da jeg kom nærmere skjønte jeg at det var en av kattungene.
Hjertet mitt hoppet inn i halsen mens jeg skyndte meg frem og ba hele tiden om at det i det minste ikke skulle være Barney som jeg hadde blitt spesielt glad i...men det var det. Alt som var igjen av ham var hodet og forpotene. Jeg skrek og jeg gråt og jeg slo den hunden så hardt!! Og jeg elsker hunden min, jeg vet nå at hun ikke skjønte at hun ikke skulle drepe den...hun er bare 5 måneder gammel, så jeg må minne meg selv på at uansett hvor stor hun er, er hun fortsatt en valp (hun er en tysk hyrde)
Uansett så kunne jeg ikke finne to flere av kattungene....de møtte åpenbart samme skjebne. Det som åpenbart hadde skjedd var at kattungene hadde bestemt seg for at de var store nok til å følge mamma utenfor garasjen. Stakkars ting. Så da kikket jeg rundt etter den fjerde og siste kattungen og fant den heller ikke....etter lang tid med leting fant jeg den endelig...det var merlin. Han hadde tydeligvis blitt litt grov, og jeg tror ikke mamma visste hvor han var, han var i en av låvene i et hjørne...han var redd og rørte seg nesten ikke. Jeg tok ham med inn og ringte en venn som kan mye om katter og hun sa at hun trodde han var dehydrert....sannsynligvis siden mamma ikke visste hvor han var og han manglet, så han kunne ikke amme.
Så jeg ga ham melk på flaske og ba mye for ham!!! Og han ble sterkere!!! Etter noen dager satte jeg ham ut igjen med mamma...så han kunne amme og jeg stengte begge i garasjen igjen...men denne gangen åpnet jeg ikke døren. Mamma kommer først ut nå når jeg SLIPPER henne ut...noe jeg prøver å gjøre to ganger om dagen...Merlin er feit og sunn og jeg vet at han kommer til å klare det!!! Og når han er større vil jeg slippe begge ut...hundene plager ikke mine voksne katter i det hele tatt, så når Merlin trygt kan forsvare seg vil jeg slippe dem ut. Beklager at dette er så langt, men jeg tenkte at hvis noen i verden ville bry seg om å høre denne historien som betyr så mye for meg....den ville vært på dette katteforumet!!!!
[Redigert av Anne 11-05-2000 kl. 09:34]
