• 21. januar 2001
  • #1
PÅ PÅ J

jpfuzz

TCS medlem
Kattunge
Ble med
21. januar 2001
Meldinger
2
Purraise
Hei folkens. Jeg vil gjerne høre hva du har å si om de to lodne babyene mine. Jeg har hatt katter det meste av mitt voksne liv, men aldri noen som har vært så nervøse og nervøse som disse to. Rusty og Olivia er ca 6 måneder gamle. De er ikke kullkamerater, men ble fostret sammen. Begge var vilde søppelkatter før de ble reddet av gruppen jeg adopterte dem fra. De hadde blitt sosialisert (på en måte) da de kom for å bo hjemme hos meg da de var rundt 12 uker gamle. Også de er strengt innendørs kastrert, men ikke declawed. Rusty er den ekstroverte som følger meg rundt i huset, snakker bort og insisterer på så mye klapping han kan få og kryper ned i fanget mitt når han kan. Men hver gang jeg strekker ut en hånd mot ham for å klappe ham, rynker han seg og dukker og flytter seg noen ganger bort selv om han ba om å klappe. Det kan ta noen forsøk og mye lokking før han lar meg ta på ham. Gud forby om jeg skulle prøve å hente ham.
Olivia forblir enten under sengen eller sofaen det meste av tiden jeg er hjemme. Hun vil smyge seg rundt kantene på et rom og noen ganger sitte ved siden av meg på sofaen og la meg klappe henne hvis jeg ikke ser på henne eller snakker med henne. Noen ganger vil hun sitte i fanget mitt igjen bare jeg later som om hun er usynlig. Hvis jeg anerkjenner hennes tilstedeværelse, løper hun umiddelbart og gjemmer seg igjen. Hvis noen andre er i leiligheten, kan det hende hun ikke dukker opp. Men ved sengetid
hun er oppe på sengen ved siden av meg og koser seg så nært hun kan komme og koser seg med å klappe.....til jeg tilfeldigvis skifter stilling så er hun borte. Ingen av kattene kommer når jeg ringer dem med mindre jeg åpner en boks med mat eller godbiter og jeg ikke vil gi dem for mange ekstra godsaker. Jeg kjenner jenta som fostret dem, og jeg vet at hun ikke ville ha gjort noe for å skremme dem eller true dem, og hun ville ikke ha latt noen andre gjøre det. Jeg har aldri hatt reddede villkatter før. Er dette normal oppførsel, og hva kan jeg gjøre for å hjelpe dem til å føle seg mer komfortable? De både spiser og drikker godt. Det er ingen problemer med søppelkassen. Det er nok av leker og vi bruker tid på å leke. For ikke lenge siden tilbrakte Rusty dagen med å gå rundt i huset med å jodle på toppen av lungene. Jeg har lest at all denne atferden er tegn på stress. Det krevde mye arbeid og overtalelse for å få Olivia til et punkt hvor hun er så sosial som hun er, og Rusty har roet seg mye ned fra den hyperballen av energi han var da han først kom hit. Hva kan disse små gutta stresse med etter tre måneder?